Ting to







Favorittgreier nå for tiden: lettbøyelig wire og Girard-dukker. Wire, fordi jeg lager en slags clave eller torc til M som trenger litt bronsealderestetikk på neste konsert, og dukkene fordi de minner om steinalderjenta Flisa sin tredukke i barneboka Stein og Flisa. 

Bruegel-style urbanism



Og det jeg merket meg, var at det sverma av folk i gatene. Rett nok var mange på vei ut fra en av sportsbutikkene, med nye ski under armen, med solbrente lepper i fleisen. Rett nok var det midt i middagsrushet, og folk hadde smelta ost og alpesmør på hjernen og forhåpentligvis snart i magen - men. Ellers kjøpte man tørka frukt i løsvekt, kom med glass som skulle fylles opp, kom med kurver de fylte med tørka kjøtt og honning. Hun med fingervanter som spilte keltisk harpe. Han som solgte tretti sorter egg, alle som flanerte rundt og prøvesmakte, drakk urtesprit, gav en pølsestubb til hunden. Og det slo meg at i alpedalen, mest kjent for suicidale vertikalkjørere og døll afterski, der, av alle steder, var det Bruegelske gatebildet fremdeles virkelighet. 

I en tid hvor næringslivet drømmer om en verden hvor du og jeg tar bilen til Alnabru for å handle, og i ren spontanitet også stikker innom de andre butikkene på senteret, handler litt i alle, setter varene i boden, glemmer dem og gjør samme feilen neste år - i en sånn virkelighet var det helt OK å se en by som satser på det motsatte.

Chamonix var raww. Om man legger seg tidlig, ikke går i turistfella og passer seg for den, kan alle sammen snart få dra til fjells igjen. 

Ting



Det er dette som preger vinteren: strengeinstrumenter, tanker om antikken, blekk og Underjordiskoteket.
Bildene er fra en dokumentar vi lagde om ting. Da alt var ferdig, fikk jeg spørsmål om ikke jeg kunne bidra selv, og slik gikk det til at harpiksen og Astral Virak-kasetten havnet i selskap med I<3NY-kopper og "geniale" salatslynger. (har møtt kanskje tre stykker som omtaler slynga si som genial, det gjorde inntrykk.)

Alwanzatar kan forresten sjekkes ut her.

Alabaster


Til sist måtte postmannen sette en grense. Han kan ikke hjelpe hver eneste en med å måke snø i innkjørselen, han kan ikke sope av snøen fra ei trapp engang, uten å bli sein, uten å komme for seint hjem til kona, komme hjem før det blir mørkt. Helt i begynnelsen ville han jo gjerne hjelpe, og det mangler ikke skralle eldre torskespisende koner som kunne ha trengt litt assistanse. Men så er det jo det med at posten skal fram. Det er ingen steder det snør like mye som i Myrkdalen, sier han, det er ingen som har så høye brøytekanter, så mye snø på taket, så høy brøytefrekvens. Vi har landets mest safe skianlegg, men landets mest punktlige postmann, det har de ikke.

inne/ute

Og han sa at man i Skandinavia er ekstra opptatt av hus og alt det der, fordi vi har det så kaldt så lenge, så vi tilbringer mye tid innendørs. Og det stemmer sikkert, men min egen erfaring er at dem som bruker mest tid på å kuratere, lager hjem som er fancy og lite praktiske og dermed mer passende til å henge i av og til, ikke til å bo komfortalbelt i - sa jeg, i et åndedrag, som om det betød veldig mye for meg, eller som om jeg verket etter å si det. Kanskje sant begge deler, svarte han da. - Det trenger ikke være noen korrelasjon mellom å engasjement og rasjonalitet.



Metylcellulose

Paper marbling is a method of aqueous surface design, which can produce patterns similar to smooth marble or other stone. The patterns are the result of color floated on either plain water or a viscous solution known as size, and then carefully transferred to an absorbent surface, such as paper or fabric. Through several centuries, people have applied marbled materials to a variety of surfaces.

At en Wikipediaartikkel kan starte så vakkert. Selv er jeg ikke like poetisk, og lager mønster som likner på mat.


Akromatisk sesong

Is og snø er det beste og verste. Når den har samme farge som en B8-blyant. Når den allerede har vært tilstede i flere måneder. Kjenner på det og er lei, men så ytrer jeg det, og så er det politisk ukorrekt, for alle vet jo hva tilstedeværelsen av snø betyr, vi har utsatt apokalypsen med et år! Ish. Men så oppsøker man det likevel. Den som er helt hvit: en blanding av alle farger. Og jeg føler at skikjøringa blir min versjon av å gå mot naturen, i det jeg rutsjer ned, og blir dratt opp igjen med kran. Glem dette med eldre menn og yngre kvinner.(Espedal) Hvor imot naturen er vel det, uansett? Det er dette som er å lure livet.
 
 



God natt, arkikatt



Det verste med å være aspirerende arkitekt, var vissheten om at det aldri ville være mulig å få reist et hus som Oslo Rådhus igjen. Det er en fattig trøst at Kleihues + Schuwerk får lage Nasjonalgalleriet på Vestbaneplassen, når man vet at Statsbygg nektet dem å gjøre det som (jeg synes) var det råeste med hele ideen. Greia med disse arkitektene, er at de mer enn gjerne bygger i stein: de bruker mur og murpuss, den kalde steinen og det varme treet. Slik som gamle kirker ble bygd, dem som enda troner på kollene. Statsbygg var derimot bekymra for at steinblokker og denslags ikke var bra nok.
Okei, sånn funker det: I en moderne bygning, har det kanskje vært seks typer ingeniører på jobb. En bygning er ikke lenger vegger og isolasjon med litt ledninger bak listene. Arkitekten får ofte legge vilkårene for form og fasade, men han er ikke lenger (nødvendigvis) den som bestemmer materialer eller byggeteknikk, og får da ikke den helhetlige rollen som han hadde før. Klart dette skyldes at bygningene er mer tekniske, men det skyldes like fullt et tankesett. Det skal koste mindre, og alt er standarisert. Derfor har også Statsbygg og andre byggherrer standariserte løsninger, og blokker av stein var ikke en av dem. Naturlig isolasjon var ikke en av dem. Og selv om Statsbygg-kontoret holder til i steinblokker og mur, og at de forvalter hauger av eldre steinbygg som kommer til å stå lengre enn andre prosjekter Statsbygg godtar, endte man med et kompromiss, igjen. Det finnes mange typer arkitekter. Flere av dem ville jeg ikke latt tegne skohylla mi engang. Men det betyr ikke at de bør bli redusert av byråkratiske hindre hver gang noen har en god idé. 
Ok uansett. Oslo Rådhus er stort sett åpent. Stikk inn, det er sjukt fett! Pass på å få med deg andre etasje.



Heimkunnskap


Hva er så dette?

Hei! Jeg heter Ine, og jeg bruker nettet som losseplass for bildene mine. Jeg går fra fotolaben, ikke sant, stikker til Deichman like ved eller hjem, sjekker ut de skanna versjonene av 35mm-filmen jeg har fremkalt. Mellomformatet sparer jeg til jobb. Men uansett, fordi film er kult, havner mange av bildene her.